Om innspurt, sol og å sykle seg bort

Reinhardt er ute på en nye reise og vil blogge så direkte som han klarer. Denne gangen skal han sykle en uke i Italia, og kommer til å dele tekst, bilder og video etterhvert. Vil du følge han på turen, så er det bare å følge denne bloggen videre eller å følge med oss på facebook.  

Første innlegg om starten på denne reisen finner du her, det andre innlegget om festmiddag, vin og fantastisk italiensk underholdning finner du her, det tredje innlegget om en regnfyllt dag på sykkel, finner du her og det fjerde innlegget om italiensk natur og overraskende utfordringer finner du her. 

Det å våkne midt i Italia, på det flotte Gallery Hotel Recanati som tidligere var et palass, er utrolig spesielt. Når du da også titter ut av vinduet på rommet og ser morgentåken snike seg rundt husveggen, kjenner du nesten at du er hensatt til en svunnen tid. Italia er helt fantastisk, om spør du meg. Jeg våkner til og skvetter fort inn i nåtiden når jeg så snur meg og titter tilbake inn i rommet og ser at sykkelbuksen, sykkeltrøyen og hanskene venter på meg sammen med hjelmen, et par proteinbars og litt gel. Det er godt å være forberedt, for dette kommer til å bli den lengste dagsetappen på turen. Vi skal sykle fra Recanati til Montelparo. Vi skal gjennom et flott, kupert landskap, gjøre stopp i et par byer på veien, og suse ned et antall kule nedoverbakker. Personlig har jeg vel litt svakhet for lange, bratte nedoverbakker -mer enn lange, bratte oppoverbakker!- men her i Marche må man forsere begge deler for få gleden av å oppleve de flotte små byene som ligger på åsene rundt omkring.

Morgen i Recanati

Tak i Recanati

Vi er ute på landeveien igjen i litt duskregn

Selv etter par dager i Marche, blir jeg fortsatt imponert over landskapet. Vi sykler på små veier og får landskapet tett inn på oss – på godt og vondt. I går var det et par hunder som beit etter sykkelen, og i dag har det vært et par bier som tydeligvis syntes sykkelen min var veldig fin. Vi suser forbi ranker av søte vindruer langs veien, samt store områder med olivenlunder. Små gårder ligger på toppen av hvert høydedrag, for her nede bygger man faktisk mange av husene på toppen av høydedraget. Veldig majestetisk og sjarmerende med alle de små landsbyene som har en fantastisk utsikt utover landskapet. Tror ikke det dukker opp alt for mange høststormer her nede…

Vi sykler gjennom første litt landsbyen i dag

Ikke alltid like lett og forstå hvor man få vann litt vannflaskene

Seiano

Gutta i byen

For en liten stund siden klarte jeg det utrolige; jeg syklet feil! Hvordan er dette mulig tenker du kanskje? «Har ikke mannen 3 guider på sykkel pluss to følgebiler?» Joda, det har jeg, men muligens ble jeg litt varm i trøya og litt kokt i hodet (etter tre lange, gode oppoverbakker), og kanskje hadde jeg drukket litt for lite. Litt for kjekt tok jeg ut kameraet mitt fra siste følge bilen og ba de følge feltet. Her skulle jeg bare ta et par raske bilder og sykle meg opp til følgebilene som i Giro`en. Etter 10 bilder var det bare å kaste seg på sykkelen, slenge kameraet på ryggen og suse etter. Opp til høyre inn i liten idyllisk landsby med en liten borg rundt alle veier som fører opp til toppen av byen og inn til en liten Piazza. Der stod jeg helt alene.

Rodolfo og Erik gleder seg til nye kilometer

Back on the road

Ikke en sykkel i sikte, ingen svenske, ei heller en nordmann. Jeg så eller hørte heller ingen av de vanlige utropene til Eric eller Rudolfo; «Andiamo!» – Kom igjen! Så da står jeg der alene i en by jeg ikke engang vet hva heter, uten mobil, kun med en sykkel og et kamera. Hva gjør man?? Skal man begynne å rope kanskje? Men – der dukker Massibilen opp, den salamandergrønne kassebilen suser forbi nedfor torget. Det er bare å kaste seg på sykkelen ut borgporten og ned på veien. Hvor er bilen nå? Der! Jeg tråkker som en gal, kommer opp bak bilen i det den svinger til venstre inn på en stor parkeringsplass. Der ligger alle henslengt på en plen i solen og venter på lunsjen. Jeg var vel kanskje ikke så langt borte fra de andre, men det er likevel utrolig deilig å se gjengen igjen.

Jeg henger litt etter

De spiller fotball overalt i Italia

Her tørker de faktisk også trøyen på banen

Nå venter siste etappe av den lange dagen. Jeg er god og mett etter deilig italiensk prosciutto, pasta i flere varianter og deilig vin. Maten er helt utsøkt her nede, og jeg har som alle tidligere måltider trykt i meg litt for mye mat, men er allikevel veldig klar for å nyte flere nye kilometer på sykkelen. Derfor er det bare å få fart på pedalene igjen og jobbe av seg noen av karbohydratet. Samtidig har solen tittet fram og det virkelig hyggelig å sykle i litt sol igjen. Man kjenner at man blir fylt av ny energi. Jeg får mer og mer sans for en litt mere aktiv form for ferie. Ikke bare blir du rik på opplevelser mens du tråkker rundt, du kommer jo også hjem i godform! ☺

Nest siste bakken

Det er greit og komme over kulen

Litt duskregn i luften

Og så kom regnet…

Siste bakken!